Sahil var ti år gammel da krigen rev ham ut av barndommen. Han husker den siste kvelden i familiens hjem, hvordan moren hastet mellom rommene med et ansikt stivnet av frykt, mens farens hender skalv mens de pakket deres siste eiendeler. Reisen ut av krigssonen foregikk i en tåke av redsel og forvirring, lange dager til fots over ødelagt jord, netter tilbragt i skjul mens eksplosjoner lynte i horisonten. Ankomsten i det nye landet var ingen lettelse, men et sjokk av fremmedgjøring. Alt var annerledes: språket lød hardt og uforståelig, ansiktene var lukkete, og selv årstidenes skifte føltes ukjent og truende. I skolen satt han som en skygge i klasserommet, en gutt som forsto mer av krigs lyder enn av lærernes forklaringer.
Tilflukten til ny verden
Som femtenåring oppdaget Sahil en verden hvor han endelig kunne føle seg mestrer. Mens jevnaldrende kastet seg ut i tenårings livets sosiale kompleksiteter, trakk Sahil seg inn i datamaskinens univers. Her fantes det klare regler og forutsigbare utfall. De første linjene med kode han skrev føltes som å lære et hemmelig språk – et språk som endelig ga ham en stemme uten at han trengte å frykte feiluttale eller misforståelser. Timevis kunne han sitte fordypet i programmeringsprosjekter, og i disse øyeblikkene glemte han at han noensinne hadde følt seg som en fremmed. Men denne tilflukten kom med en ubetalelig pris: jo mer han festet seg til den digitale verdenen, jo mer løsnet båndene til den virkelige verden. Skjermens lys ble både hans sol og hans bur.
Ung voksenlivets brudd
I tjueårene begynte Sahil å forstå de usynlige lenkene som bandt ham. De tekniske ferdighetene han hadde tilegnet seg var bemerkelsesverdige, men de hjalp lite når han skulle forklare dem for potensielle arbeidsgivere. Hvert intervju ble en pinsel av stammende setninger og bortvendte blikk. Han kunne føle hvordan stillheten mellom ordene ble tykkere, hvordan blikkene fra de som satt overfor ham gradvis mistet interesse og ble fylt av en unnselig medlidenhet. Kroppen hans begynte å protestere på egne måter: en uforklarlig kvalme ved tanke på å forlate leiligheten, en hete tåke som steg i brystet når han befant seg blant fremmede, og netter hvor søvnen flyktet fra ham som om den var redd for å bli fanget.
Voksenlivets stillhet
Når Sahil nærmer seg tretti, har tausheten tatt fullstendig tak i hans liv. Dagene har blitt en endeløs repetisjon av mislykkede forsøk og tomme timer. Noen dager klarer han å fokusere lenge nok til å skrive poetiske tekster eller løse komplekse algoritmiske problemer, men andre dager sitter han bare og ser timevis forsvinne i intetheten. Familien i fjerne land forstår ikke hvorfor han ikke klarer å skaffe seg en jobb. De ser bare en mann med imponerende ferdigheter som likevel ikke klarer å ta grep om sitt eget liv. De ser ikke den ti år gamle gutten som ble revet ut av sin barndom, ikke den femten år gamle som fant trøst i teknologiens armer, ikke alle de årene med stille kamp mot fiender som ingen andre kunne se.
Den nye livshistorie
Gjennom Sahils livshistorie blir det tydelig at hans utfordringer ikke kan forklares med en enkel diagnose eller årsak. Hans vanner springer ut fra en kompleks sammensetning av psykiske utfordringer som alle har sitt opphav i de traumatiske erfaringene fra barndommen. Den post traumatiske stresslidelsen fra krigsopplevelsene har satt dype spor ikke bare gjennom intrusive minner, men gjennom en fundamental endring av hans nervesystems respons på omverdenen. Den sosiale angsten som utviklet seg i ungdomsårene har virket som en forsterker av isolasjonen og har forhindret ham i å bygge det sosiale nettverket som er avgjørende for karriereutvikling. De merkbare tegnene på en oppmerksomhets lidelse, som manifesterte seg i voksen alder, har ytterligere svekket hans evne til å fokusere på de oppgavene som kreves for å etablere seg i arbeidslivet. Disse utfordringene i kombinasjon har skapt en syklus som har vist seg ekstremt vanskelig å bryte, og som har forhindret ham i å realisere sitt fulle potensiale både profesjonelt og personlig.
