Vi vokser opp i en tid der horisonten stadig trues av en mørk sky. Mens en regional krig raser der ute, betaler vi regningen her hjemme. Hver eneste dag merker vi det i butikken, på strømregningen og i den grunnleggende usikkerheten som har søkt seg inn i våre hjerter. Skattepengene våre fosser ut, prisene fosser opp, og de rike flytter kapitalen sin til tryggere himmelstrøk. Samtidig fortelles det oss at vi skal tåle en periode med fattigdom, som om det var en naturlov. For den unge generasjonen som nettopp skal ut i verden, føles dette ikke som en midlertidig krise, men som en ny og skremmende normal. Fremtiden, som en gang var et landskap av muligheter, har nå blitt til et minefelt av økonomiske trusler og eksistensielle spørsmål.
En fremtid bygget på usikkerhet
For de unge handler ikke lenger fremtidsplanene utelukkende om å følge drømmen eller bli den neste store innovatøren. Snarere er spørsmålet blitt et eksistensielt ett: Hvilken verden vil jeg egentlig trives i, og er det i det hele tatt rom for trivsel i den verden som tegner seg? Studieveiledning og karriererådgivning har uforvarende fått et dystert sidetema, nemlig overlevelse i en ustabil verden. Hvordan takler man en økonomisk kollaps på personlig nivå? Er det for sent å lære seg å dyrke egen mat? Denne dype eksistensielle usikkerheten er et direkte resultat av at den fundamentale tilliten til systemet er i fritt fall. Når de mektige og velstående trekker penger ut av landet og etterlater seg et økonomisk vakuum, er det de unge som står igjen i tomrommet, fanget mellom et ønske om et normalt liv og en knugende følelse av at normaliteten kanskje er borte for godt.
Den sosiale fellen
Vi er en generasjon som er oppvokst med det glitrende løftet om et godt liv, en fremtid fylt til randen av muligheter og velstand. Men nå, i voksen alder, ser vi at løftet var usedelig tomt. Prisene stiger i en takt lønningene ikke klarer å holde følge med, mens de reelle mulighetene synker som en stein. Media maler et bilde av at vi “gjør en bra ting” men på bakkenivå ser vi ingen annen gevinst enn den stadig tyngre regningen. For å skille seg ut i et arbeidsliv som er preget av ekstrem knapphet, føler mange unge at de må ofre sin egen verdighet og privatliv, at de må “blotte seg” både fysisk og psykisk for å i det hele tatt få foten innenfor døra. Dette utgjør en trist og demoraliserende realitet for en generasjon som ble lovet at hardt arbeid og ekte talent alltid ville være nok.
En tapt generasjon
Risikerer vi å bli en tapt generasjon, en demografisk gruppe som er så desillusjonert og økonomisk utarmet at den trekker seg tilbake fra samfunnslivet? Observatører frykter nettopp dette, men tendenser blant de unge viser et annet potensial. Denne følelsen av sårbarhet og å være etterlatt har nemlig født en ny, skarp form for kollektiv bevissthet. Vi er ikke lenger naive; vi er desillusjonerte, og det er en farlig og kraftfull type klokskap. Vi ser gjennom de politiske løgnene, vi forstår at regningen for andres konflikter er lagt på våre skuldre, og vi ser tydelig at de som sitter med den reelle makten ofte redder seg selv først. Spørsmålet som brenner i oss er ikke lenger om vi bør forberede oss på en annen fremtid, men hvordan vi aktivt skal forme den. Vil vi omfavne fortvilelsen, eller kan vi finne måter å gjøre opprør på gjennom å bygge alternative økonomier og etiske fellesskap som avviser de gamle, ødeleggende spillereglene?
Konklusjon
Verden vi ser i dag er en som er preget av uhåndterlige priser, flyktig kapital og en følelse av at selve grunnmuren i samfunnet vårt er i ferd med å rakne. Men fra ruinen av denne kollektive sårbarheten kan det vokse frem en generasjon som er mer kritisk, mer selvstendig og betydelig mindre villig til å svelge de narrative som blir servert fra maktenes korridorer. Den store utfordringen for oss er ikke å forberede oss på en apokalypse, men å lære å navigere i et samfunn som stadig ofrer sin egen langsiktige fremtid for kortsiktige geopolitiske spill. Svaret ligger kanskje ikke i bunkere av betong, men i å bygge motstandskraft og robuste fellesskap utenfor de tradisjonelle systemene som har sviktet oss så grundig. Fremtiden forblir uvisst, men den tilhører til syvende og sist dem som velger å se verden som den er, med all dens brutalitet og urettferdighet, og likevel våger å arbeide for noe bedre.
