Klokken på veggen tikker med en urokkelig stødighet, en lyd som minner om alt som ikke er blitt gjort. Den er ikke lenger et verktøy for å strukturere dagen, men en dommer som avsier en uunngåelig dom. Tiden renner gjennom fingrene som fin sand, og jo hardere man klyper igjen hånden for å holde på den, jo fortere forsvinner den. Livet har etter hvert blitt en enkelt, lang gjentakelse av problemer, en syklus hvor hver løsning bare føder nye utfordringer. Man ser seg tilbake og innser at årene har flyktet, og alt som står igjen er et mentalt landskap fylt av ufullførte prosjekter og digitale drømmer.
Det binære løftet
I denne tilværelsen blir alt til slutt mentalt. Ambisjoner, ønsker og mål kokes ned til binære beslutninger. Enten så gjør man det, eller så gjør man det ikke. Tanken på å bygge en server er et perfekt eksempel. Prosessen ligger der, klar og tydelig i sinnet. En rekke logiske trinn: installer operativsystemet, konfigurer nettverket, sett opp sikkerhetsprotokollene. Det er en virtuell dans av nuller og enere, og i teorien kunne man kopiert og limt inn hele eksistensen fra en annen maskin, og den ville startet opp uten en lyd. Muligheten er der, så absolutt og tilgjengelig. Dette er det binære løftet: at komplekse gjerninger kan reduseres til enkle, reproduserbare handlinger. Man kan se hele veien til mållinjen, og det føles innenfor rekkevidde.
Det uoverstigelige gjennombruddet
Men så skjer ingenting. Selv om man kan se slutten på veien, er det som om beina nekter å bære en fremover. Man sitter der med all kunnskapen, med den fullstendige planen, og likevel er handlingen umulig. Dette er det som gjør det til en mulig umulighet. I den virtuelle verden er alt teoretisk oppnåelig med et tastetrykk. I den virkelige verden må ting bygges. Minutt for minutt, time for time. Det krever en investering av tid, den eneste valutaen som føles helt tom. Klokken viser plutselig at det er gått fire timer, og man sitter fremdeles ved skrivebordet, fanget mellom den fullkomne forståelsen av hvordan noe skal gjøres og den lammende følelsen av at tiden som kreves for å gjøre det, allerede er brukt opp. Man ser tiden løpe ut, mens man selv står stille.
Muren av mentalt sement
Denne paradokset bygger en mur rundt en, en usynlig barriere laget av mentalt sement. Hver gang man tenker på prosjektet, blir det ikke lenger en spenning, men en byrde. Hver binære beslutning forvandles til et spørsmål om man orker å ofre de kostbare timene. Ønsket om å skape blir kvalt av vekten av prosessen. Man lengtes etter den følelsen av å ha bygget noe med sine hender, om enn digitalt, men man klarer ikke å komme i gang. Man blir en tilskuer til sitt eget liv, en som ser på mens klokken tikker og mulighetene tørker inn og faller av som visne blader.
Tidens ubønnhørlige flom
Slik blir et liv i konstante problemer. Det er ikke nødvendigvis et liv i ytre kaos, men et liv i en indre storm av ufullendthet. Man kjemper ikke mot ytre fiender, men mot tidens ubønnhørlige flom. Man ser klokken og vet at svaret på alle ens utfordringer ligger i handling, i den enkle, jordnære investeringen av tid. Likevel forblir man lammet, fanget i gapet mellom det som er binært mulig og det som føles fysisk umulig. Og i det stille, uunngåelige tikket fra klokken, forstår man at det største problemet av alle ikke er mangelen på kunnskap eller evne, men den uoppnåelige naturen til tiden selv.
