Bestemoren Svenja hadde levd et langt liv. Hun hadde sett verden forandre seg fra håndskrevne brev og kontantbetaling til en virkelighet der alt, fra lege avtaler til barnebarnas bursdags invitasjoner som foregikk på en skjerm. Hun hadde alltid vært nysgjerrig, men nå følte hun at utviklingen løp fra henne. Det var ikke lenger bare datamaskiner og internett som satte premissene. Nå var det kunstig intelligens, en teknologi som ble omtalt som fremtidens motor, men som for henne fremsto som en uforståelig og til tider truende kraft.
Et hverdagslig eventyr
En tirsdag ettermiddag satt Svenja foran nettbrettet sitt. Hun hadde akkurat lært seg å bruke en app for å bestille legetime. Men plutselig dukket det opp en melding: “En ny oppdatering er tilgjengelig. Vi anbefaler at du oppdaterer nå.” Hun trykket lydig på knappen, og da appen startet på nytt, var alt annerledes. Menyene var flyttet, knappene hadde nye symboler, og en AI-assistent dukket opp og tilbød seg å hjelpe.
For en yngre bruker kunne dette virke som en forbedring. For Svenja ble det en barriere. Hun hadde nettopp lært seg systemet slik det var, og nå måtte hun begynne på nytt. Hun følte seg som en deltaker i et eventyr der dragen stadig skiftet form, og hvor seieren aldri var varig.
Den evige syklusen med kunstig intelligens
Innen teknologi forskningen beskrives dette som en oppdaterings spiral, en kontinuerlig endring som krever at brukeren stadig tilpasser seg. For de som er vokst opp med teknologi, er dette en naturlig del av hverdagen. For eldre generasjoner blir det en uoverstigelig hindring. Når AI-systemer endrer grensesnitt og funksjoner uten forklaring, skapes en digital kløft som ikke handler om vilje, men om forutsetninger.
Svarene som ikke stemmer
En annen dag forsøkte Svenja å hjelpe barnebarnet sitt med en skoleoppgave. Oppgaven lå på en digital læringsplattform som nå var oppgradert med en AI-assistent. Barnebarnet hadde fått beskjed om at “AI-en ville forklare alt”, men for Svenja ble det starten på en ny kamp.
Hun åpnet plattformen på sitt gamle nettbrett, men straks dukket det opp en melding: “Dette dokumentet støttes ikke. Last opp i et kompatibelt format.” AI-en tilbød seg å konvertere filen, men ba henne først velge mellom tekniske alternativer hun aldri hadde hørt om. Hun prøvde å gjette, men hver gang hun trykket, svarte systemet med nye spørsmål, nye valg, nye feilmeldinger.
Da hun forsøkte å skrive ut oppgaven, tok AI-en kontroll over skriveren. Den ba henne installere en driver, men forklarte det i et språk fullt av tekniske begreper. For Svenja var det som å snakke med et fremmed menneske som insisterte på å bruke ord hun ikke forsto. Hun stilte enkle spørsmål, men fikk svar som forutsatte at hun allerede hadde grunnleggende datakunnskap.
Dette var ikke bare små tekniske problemer. Det var et møte mellom to verdener som ikke forsto hverandre: en bestemor som ønsket å hjelpe, og en AI som krevde at hun allerede behersket det digitale språket. For Svenja ble hver feilmelding ikke bare en blindvei, men et symbol på en større konflikt – en teknologi som hevdet å være inkluderende, men som i praksis stengte henne ute.
Problemstillingen i klartekst
Svenjas kamp er ikke unik. Den representerer en større samfunnsutfordring: digital ekskludering. Når banker, helsetjenester og offentlige etater legger opp til at alt skal skje digitalt, blir de som ikke mestrer teknologien stående utenfor. AI, som skulle være en hjelper, blir i stedet en port vokter.
Dette reiser et viktig spørsmål: Hvem utvikles teknologien egentlig for? Er det for de unge og teknologi vante, eller for hele befolkningen? Når eldre og sårbare grupper ikke inkluderes i design og opplæring, skaper vi et samfunn der deltakelse ikke lenger avgjøres av vilje, men av teknologisk kompetanse.
Forvirrende øyeblikk
Det mest forvirrende øyeblikket for Svenja kom da hun brukte en AI-chatbot for å fylle ut et offentlig skjema. Hun stilte spørsmål, fikk svar, og fulgte instruksjonene nøye. Men da hun trykket “Send”, skjedde ingenting. Hun prøvde igjen og igjen, men systemet var låst i en usynlig loop.
Det hun ikke visste, var at nettleseren viste en mellomlagret versjon av skjemaet. AI-assistenten ga henne råd, men rådene var generelle og tok ikke hensyn til hennes spesifikke situasjon. For henne ble det umulig å skille mellom en teknisk feil og en brukerfeil.
En konklusjon og de eldre
Bestemoren Svenja’s eventyr er ikke bare en personlig historie – det er et bilde på en større samfunnsutfordring. AI lover effektivitet, innovasjon og fremgang, men for mange eldre føles det som en hydra: for hvert problem som løses, dukker to nye opp.
Hvis vi ønsker en fremtid der AI virkelig tjener menneskeheten, må vi erkjenne at teknologi ikke bare handler om de som kan, men også om de som strever. Å bygge en inkluderende digital fremtid betyr å skape systemer som er forståelige, tilgjengelige og tilpasset alle – også bestemødre som Svenja.
For først da kan vi si at AI ikke bare er en festning, men en bro.
