Kalde vintre var en gang en tid for å trekke seg tilbake ved peisen. For en stadig voksende gruppe nordens pensjonister har det blitt et signal på å pakke kofferten. De er en ny form for nomader – solsøkere som i stedet for å kue mørket, flytter de seg mot lyset. Men hva forteller denne årlige migrasjonen oss om aldringen i det moderne samfunnet, og hvilke utfordringer møter de på veien?
Livsløpets sesong vandring
For mange i den eldre generasjonen i Skandinavia har livet fått en ny rytme. Et liv med hardt arbeid er avløst av en vel fortjent pensjonisttilværelse. Og for et økende antall betyr det å følge solen. Når bladene faller og temperaturen synker her hjemme, setter de kursen mot Syd-Europa. Spanias Costa del Sol, Portugals Algarve og Italia Puglia får en nordisk aksent om vinteren. Her lever de et liv i det små: kaffeprat på en solvar terrasse, lange spaserturer langs stranden og et fellesskap med andre nordmenn og skandinaver.
Om sommeren, når solen til slutt vinner frem også i nord, vender de hjem. De kommer tilbake til barnebarnene, hagen som trenger stell, og den kjente, klare nordiske sommeren. Denne sesong baserte tilværelsen gir en fantastisk livskvalitet og en måte å forlenge den aktive delen av livet på. Det er en drøm som er blitt tilgjengelig for mange, takket være bedre økonomi, helse og billige flyreiser.
Samfunnsbyggere, et samfunn som bygger tilbake
Denne “snowbird”-kulturen er et tegn på en sunn og aktiv aldring, men den belyser også en større samfunnsutfordring: vi blir stadig eldre. Den store generasjonsbølgen fra etterkrigstiden er nå i ferd med å gå av med pensjon. Dette er en generasjon som har bygget opp velferdssamfunnet vårt, men som nå stiller overfor krevende behov.
Behovet for helsehjelp øker betydelig med alderen. Sykehus, primærlegetjenester og sykehjem står overfor en dobbelt utfordring: å yte pleie til de som er blitt svært skrøpelige hjemme, samtidig som de må tilby helsetjenester til de aktive pensjonistene som er borte i månedsvis. Dette krever en mer fleksibel og smart helsepolitikk. Telemedisin og digitale løsninger blir stadig viktigere for å kunne følge opp pasienter på avstand, men her møter vi en av de største kløftene.
Teknologiens ustanselige hjul: Å miste taket
Mens samfunnet løper fremover i et digitalt løp, kan det føles som om bakken glipper unna under føttene til de eldre. Den teknologiske utviklingen er nådeløs. Det som var nytt for ti år siden, er i dag utdatert. For en generasjon som vokste opp med fasttelefon og brev, kan den konstante strømmen av nye apper, operativsystemer, bank-IDer og digitale skjemaer være overveldende.
Å miste taket på teknologien er ikke bare en praktisk utfordring; det kan føre til følelser av isolasjon, hjelpeløshet og utenforskap. Når alt fra billettkjøp til kommunikasjon med det offentlige skjer digitalt, risikerer de å bli stående utenfor. Å be om hjelp fra barn eller barnebarn kan føre til en følelse av avhengighet som er vanskelig å takle for en generasjon som er vant til å klare seg selv.
Hva gjør vi med kunnskapen
Den eldre generasjonens vandring mellom nord og sør er et symbol på både muligheter og utfordringer. De viser oss at alderdom kan være en tid med frihet og eventyr. Samtidig minner de oss om at samfunnet må være bedre forberedt på å ta vare på sine eldre. Det handler ikke bare om sykehusplasser og pensjonsutbetalinger, men om å skape inkluderende fellesskap som også rommer de som kanskje ikke følger med i den raskeste digitale utviklingen.
Å anerkjenne og verdsette den eldre generasjonen handler om å se hele bildet: deres bidrag, deres nåværende livskvalitet og de fremtidige behovene deres. De har både en stake i samfunnet, som dets grunnleggere, og en unik utsikt etter et langt liv. Vår oppgave er å sikre at utsikten forblir lys, både i vintersolens land og her hjemme.
I del 2 av denne serien skal vi se nærmere på hvordan lokalsamfunn og frivillige organisasjoner jobber for å bekjempe ensomhet blant eldre, og hvordan teknologi faktisk kan bli en bro, snarere enn en barriere.
